REISE I SOL OG VIN
Sitte i hagen på vingården, nippe til de siste årenes avling og kjenne hvordan ettermiddagssolen varmer i ansiktet. Løfte blikket og se vinstokkene i tette rader bølge nedover skråningen. Å høre lyden av vinden som rasler i hengepilene, fuglene som kvitrer i kastanjetrærne og ploppet fra enda en flaske som åpnes for prøvesmaking.
Det nordvestlige hjørnet av Italia. Landskapet Piemonte. Bølgende mørkegrønne koller og grå byer omgitt av lysegrønne vinåkrer. Jaktslott med tårn og bekker med friskt fossende vann. Fruktbar jord. Avlinger som gir søt frukt. Et Landsbygd-Italia uten støy og altfor mye trengsel. Et Midtimellom-Italia som hviler mellom de takkete, snødekte alpene og de skogbevokste Appenninene, mellom den norditalienske storproduserende jordbrukssletten og den salte Middelhavskysten med alle sine klipper.
Piemonte har praktisk talt alt som Toscana har, minus horder av turister, men fremgangsrik turisme handler om innarbeidede varemerker. Det er Toscana som får nordeuropeere og amerikanere til å tenke på grønne koller og vingårder. Hvis man sier Piemonte, er det ingen vakre minne- eller mediebilder å hente frem. Til tross for at Piemonte på mange måter er en blåkopi av Toscanas verdensberømte landskap, drar den store turiststrømmen forbi.
Imens kan vi nyte at Piemonte ligger i bakevja – og at hotellprisene, restaurantprisene og vinprisene – ja, stort sett alle priser som er relevante for en turist, er en brøkdel av Toscanas.
Byene er trange og rotete. Landskapet vidstrakt og bakkete.
Vi kjører leiebil på smale, svingete asfaltveier langt fra den susende autostradaen.
Vi kjører mellom åkrer med store, fuktige artiskokker, espalierer med vinranker og alleer med kastanjetrær.
Vi kjører over fossende elver med broer som stammer fra Romerriket, og vi stanser i de små byene som alltid har en bar ved siden av kirken, ved torget eller i de skyggefulle smågatene; en bar hvor man drikker caffe latte i små glass, røyker og diskuterer sport. Eksemplarer av La gazzetta dello sport som er slurvete sammenrullet på bardisken, flasker med den lokale Gavi-vinen på bardiskens hyller, kirkeklokker som klinger slik at de små glassrutene skjelver og de opp-ned-vendte espressokoppene oppå kaffemaskinen klirrer.
Slik kan man holde på i dagevis. Man blir aldri lei. De hverdagslige små italienske byene føles eksotiske takket være mangelen på rivningsprosjekter og moderne, rasjonell struktur, alt det som har ødelagt sjarmen på bondelandet i Skandinavia. Byene er rotete og organiske takket være sine middelalderbyplaner, hvor smågatene slynger seg mot kirken i sentrum. Og byene er historiske takket være sine umalte gråsteinsfasader, som får tankene til å assosiere med Rosens navn, fransiskanermunker og en tid da Europa bestod av et hundretalls bitte små stater, avskåret fra hverandre av drageliknende fjellrygger og flere dagsmarsjer på hest gjennom dype raviner.
Ifølge bilkartet er vi i det sørøstlige hjørnet av Piemonte. Ifølge vinkartet befinner vi oss i Gavi, området rundt byen med samme navn, akkurat der sletten er lei av å være flat og er begynt å forberede seg på å bli høyere og forvandle seg til et landskap med koller og kløfter, en bestrebelse som kulminerer i fjellene hvor Piemonte møter nabolandskapet Liguria.
I Gavi regjerer vindruen cortese, som på et hundretalls små vingårder blir til den hvite, syrlige Gavi-vinen. En vin som av og til kalles Italias chablis, av og til Italias bourgogne. En vin som bør drikkes kjellerkald en solrik italiensk ettermiddag på et middelaldertorg, i selskap med noen du liker og velfylte fat med oliven.
Pier Carlos har røde roser i kinnene, huset hans er hvitkalket, kjelleren full av flasker og markene bølger av druer.
Sammen med sin kone Rosita driver Pier Carlo Bergaglio en av disse vingårdene i Gavi som mener at kvalitet er viktigere enn kvantitet. Lite og bra (få flasker som lagres litt lenger). Tradisjon og aner (heller lagringsfat av eik enn stålfat og heller ekte kork enn plastkork ”fordi kundene forventer det”). De klassiske metodene for fremstilling og innpakning av vinen og den beskjedne målestokken er den største tilgangen når det gjelder vinturisme i Gavi. Her er det ingen rom som er lagt til rette for prøvesmaking og skinnende utsalgsdisker. Her plukker man frem hva man har i vinkjelleren og byr på det i hagen.
Et par åhundrer med vin som den viktigste inntektskilden. De første vinstokkene i Gavi ble plantet på sluttet av 1700-tallet. Farfaren til Pier Carlos plantet de første vinstokkene på gården like utenfor Capriata d’Orba for 70 år siden. I dag klarer han seg bra på 15 hektar, noen traktorer og innleide drueplukkere (som plukker for hånd) når avlingen skal i hus. Hvorfor, lurer jeg, fungerer en beskjeden målestokk i jordbruket i Italia når skandinaviske bondegårder må være store og høyteknologiske for å gå rundt?
Nå har Pier Carlo og Rosita dekket et bord i hagen med salami, brødbiter og gårdens egne viner. Luften er behagelig varm i solen. Den lette brisen som får vinstokkene til å rasle, er kjølig i skyggen. Vinglassene funkler i solen som spiller bak piletrærne. Det føles som om vi har havnet i rekvisitalageret i Paradiset.
Jeg står en stund ved oppkjørselen til huset og betrakter scenen for prøvesmakingsbesøket – oppdekningen i hagen – venter og lengter. Deretter går jeg bort til bordet med vinene og gir meg hen.
Vi begynner med de røde. Gårdens beste rødvin heter Pien del Noce, er laget av barbera-druer og smaker bløtt og fruktig, nesten som en spansk Rioja. Pier Carlo forteller:
– Før vinen fylles på flaske lagres den i to og et halvt år, deretter ytterligere et halvt år på flaske. Vi åpner alltid flasken fem–ti minutter før den skal drikkes, slik at vinen kan oksidere litt. Og så skal den være 18-–20 grader når den drikkes. Og se her på fargen …
Jeg hører stemmen hans svakere og svakere, ikke fordi det han sier er uinteressant, men fordi jeg ikke klarer å beholde konsentrasjonen før det gode som snart skal hende meg. Jeg myser mot solen, puster inn duften av åkrer og gjødsel, nipper til vinen, lar den rulle rundt i munnen, smaker på salamien, lukker øynene.
Meg er det ikke vanskelig å overtale. Etter en klunk bestemmer jeg meg for å kjøpe to flasker.
Pier Carlo tar fram en flaske med hvit Gavi-vin og heller i glasset. Den strågule vinen fosser som en fjellbekk ut av flasken, virvler rundt i glasset og legger seg stille.
– Den hvite som kommer fra druen cortese, skal drikkes ung, den lagrer vi i det lengste i ett og et halvt år, forteller Pier Carlo. Så dette er fjorårets avling … skal selvsagt drikkes kjølig, men ikke for kald …
Jeg roterer glasset for å lufte vinen, kjenner den kjølige vinen gjennom det tynne glasset, smaker, lar tungen oppleve syren, og blir straks betatt – igjen. Syrlig og skarp, kjølig og mild.
Jeg må være verdens mest takknemlige kunde. Uten noen som helst argumenter kjøper jeg flere flasker.
Vi bor på et slott med nyklassisistisk arkitektur, ikke langt fra Pier Carlos gård. Det ser ut som en blanding av et eventyrslott og et alpehus, er bygd med mørke tømmerstokker som bærer hvitkalket stein og er innredet med tregulv og nypompeianske border like under taket, border med snirklete blomstermønstre og stygge satyrer med dyreklauver.
Villa val Lemme ble bygd på midten av 1800-tallet av en marki som het Puccio. Han hadde flere slott spredt over Nord-Italia. Her drev de ansatte jordbruk, og hit kom han for å gå på villsvinjakt og lete etter trøfler, som fremdeles er to av Piemontes gastronomiske spesialiteter.
I dag er slottet et eget hotell hvor man bor i et miljø som er som skapt for en trøffelspisende italiensk marki, med et landskap rundt seg som gjør at man lurer på hvorfor man ikke har oppdaget dette før.
Jeg står på balkongen til soverommet vårt og ser utover landskapet. Jeg ser trærne i hagen som bugner av rød sharon-frukt og grønne fikener. Jeg ser et teppe av trær som bøyer seg ærbødig mot det nyreformede svømmebassenget og de små grottene i det uthulede kalksteinsberget.
Jeg hører skudd i det fjerne fra jegere, og jeg ser et landskap som minner om en utstilling av nøyaktig like store bulkete herrehatter i mørkegrønn filt.
Jeg ser silhuetter av andre slott med brutte tak og tårn, trekker inn den friske landluften og tenker at dette er en våt drøm for elskere av romantikken, svermer for den hemmelighetsfulle naturen som ruger over noe dunkelt og mystisk og samtidig er så vakker at den vanskelig lar seg beskrive med ord.
Per J. Andersson
©Vagabond media AB
